«Ja nu ser jeg ryktet har ikke sagt for store ord om denne lille møen din – en liljeros er hun og ser ut som et riddermanns barn. Milde øyne har hun og – hun ligner på deg og ikke på Gjeslingene. Gud unne deg glede av henne, Lavrans Bjørgulfssøn! Og Gullsveinen rider du så strak som en hovmann,» skjemtet hun og holdt bollen, mens Kristin drakk.

Barnet rødmet av glede, for hun visste vel at faren var holdt for den vakreste mann vidt omkring, og han så ut som en ridder, der han stod mellom mennene sine, enda han var kledd mest på bondevis, slik han brukte det hjemme til daglig. Han bar en temmelig vid og kort kofte av grønnfarvet vadmel, åpen i halsen så skjorten vistes; ellers hadde han hoser og sko av ufarvet lær og på hodet en gammeldags, bredbremmet ullhatt. Av smykker bar han bare en glatt sølvspenne i beltet og en liten sølje i skjortelinningen; dessuten vistes i halsen litt av en gyllen halskjede. Den bar Lavrans alltid, og i den hang et gullkors, satt med store bergkrystaller; det var til å åpne, og deri lå litt av den hellige fru Elin av Skøvdes likklede og hår, ti Lagmannssønnene regnet sin ætt fra en av denne salige kvinnes døtre. Men når Lavrans var på skogen eller gikk over sitt arbeide, pleide han å stikke korset inn på bare barmen for ikke å miste det.

Men han så i sine grove hjemmeklær mere velbyrdig ut enn mangen ridder og hirdmann i gjestebudsdrakten. Han var meget vakkert vokst, høy, herdebred og hoftesmal; hodet var lite og satt vakkert på halsen, og han hadde smukke, litt langaktige ansiktsdrag – tilpass fyldige kinner, vakkert rundet hake og veldannet munn. Av lett var han lys med frisk ansiktsfarve, grå øyne og tykt, glatt og silkegult hår.

Han ble stående og snakke med Isrid om hennes saker, spurte også til Tordis, Isrids frendekone, som stelte på Jørundgårds seter denne sommeren. Hun hadde nyss fått et barn; Isrid ventet bare på leilighet til å få sikkert følge gjennom skogen, så skulle hun bære gutten ned og få ham kristnet. Lavrans sa da hun fikk bli med dem oppover: han skulle ned igjen neste kveld, og det kunne være godt og trygt for henne at det var så mange menn med henne og det hedenske barnet.

Isrid takket: «Sant å si så er det nu dette jeg har ventet på. Vi vet det, vi fattige folk her oppe under heien, at du gjør oss et vennskapsstykke om du kan det, når du kommer hit.» Hun sprang oppover for å hente et knytte og en kåpe.

Det var slik at Lavrans likte seg vel mellom disse småmenn som satt på rydninger og bygselplasser høyt i utkanten av bygden; hos dem var han alltid glad og skjemtsom. Med dem talte han om skogsdyrenes ferden og renen innpå viddene, om alt det skrømt som rører seg på slike steder. Og han stod dem bi med råd og dåd og håndsrekning, så til deres syke bufe, fulgte dem i smien og på tømmermannsarbeide – ja, la stundom sine svære krefter til, når de skulle bryte opp de verste stener eller røtter. Derfor hilste disse mennesker alltid med glede Lavrans Bjørgulfssøn og Gullsveinen, den store, røde hingsten han red på. Det var et vakkert dyr med blankt skinn, hvit man og hale og lyse øyne – sterkt og djervt så det gikk ry av det i bygdene, men mot Lavrans var hingsten blid som et lam, og han brukte å si, han hadde den så kjær som en yngre bror.

Det første ærendet Lavrans hadde, var at han skulle se til varden på Heimhaugen. For i de harde ufredstider for hundre år siden eller mere hadde bøndene noen steder oppetter dalene bygd varder på fjellene, lignende vetene i skibredene langs kysten, men disse vardene i dalene hørte ikke under landevernet. Bondegildene holdt dem istand, og brødrene skiftet om å røkte dem.

Da de kom til den første seteren, slapp Lavrans alle hestene uten kløvhesten inn på løkken der, og nu tok de en steil gangsti oppover. Det var ikke lenge før det ble grissent mellom trærne. Store furuer stod døde og hvite som ben innpå myrene – og nu så Kristin nakne grånuter dukke opp mot himmelen alle vegne. De steg i ur lange stykker, og sommetider rant det bekk i stien, så faren måtte bære henne. Vinden tok godt og friskt her oppe, og det var svart av bær i lyngen, men Lavrans sa, de kunne ikke stanse nu og plukke. Arne sprang snart først og snart sist, rev av bærris til henne og nevnte hvis seter det var de så nedenfor seg i skogen – for det var skog over hele Høvringsvangen den tiden.

Og nu var de under den siste runde og nakne kollen og så de svære tømmerreis mot luften og vakthytten i le under en berghammer.

Da de kom opp over kanten, for vinden imot dem og slo i deres klær – så Kristin syntes det var som noe levende som bodde heroppe, møtte dem og hilste. Det blåste og det blafret, mens hun med Arne gikk fremover moseflakene. Barna satte seg ytterlig på en pynt, og Kristin stirret storøyd – aldri hadde hun tenkt seg at verden var så vid og stor.

Det var skoglodne fjellvidder under henne overalt; dalen var bare som et søkk mellom de svære fjell, og sidedalene var enda mindre søkk; det var mange slike, men enda ble det lite av daler og meget av fjell. Alle vegne raget grånuter, gulflammede av lav, opp over skogteppet, og langt ut mot himmelbrynet stod blåfjell med hvite blikker av sne og blandet seg for øyet med de gråblå og hvitblanke sommerskyer. Men i nordøst, nær ved – like bortom seterskogen – lå en klynge veldige stenblå koller med skav av nysne nedetter sidene. Kristin kunne skjønne dette var Rånekampene som hun hadde hørt om, for de lignet da gjørlig en flokk svære råner som gikk innover og vendte baken mot bygden. Enda sa Arne at det var en halv dags ritt bare inntil dem.

Kristin hadde trodd at bare hun kom opp over toppen av heimfjellene, så skulle hun sett ned i en annen bygd lik deres egen med bygde gårder og bøer, og det sakk så rart i henne da hun så det var så langt imellom de steder hvor folk bodde. Hun så de små gule og grønne flekkene nede i dalbunnen og de bitte små lysningene med grå husprikker på i fjellskogen; hun begynte å telle dem, men da hun hadde regnet tre tylfter, klarte hun ikke å holde rede på det lenger. Og enda var menneskenes bo bare som ingenting i ødet.

Hun visste at i villskogen rådde ulv og bjørn, og under all stenen bodde troll og tusser og alvefolket, og hun ble redd, for ingen visste tall på dem, men det måtte være mangfoldig flere av dem enn av kristne mennesker. Da ropte hun høyt på sin far, men han hørte henne ikke i blesten heroppe – han og svennene holdt på å velte store stener oppfor svaet for å støtte med dem om tømmerstokkene i reiset.

Men Isrid kom bort til barna og viste Kristin hvor Vågå vestfjell var. Og Arne pekte ut Gråfjellet, hvor folk fra bygdene tok renen i gruber og kongens falkefengere lå i stenboder. Det arbeidet tenkte Arne selv på å gi seg til – men da ville han også lære å avrette fuglene til jakt – og han løftet armene som om han kastet høken ut.

Isrid rystet på hodet.

«Det er et stygt liv det, Arne Gyrdssøn – det ble en stor sorg for mor din, skulle du bli falkefenger, gutt. Der kan ingen mann berge seg innpå der, uten han gir seg i stallbroderlag både med de verste mennesker og med dem som er verre enda.»

Lavrans var kommet borttil og hadde hørt det siste:

«Ja,» sier han, «det er nok mere enn ett bol innpå der, som hverken svarer skylder eller tiende —»

«Ja, du har vel sett ett og annet du, Lavrans,» fristet Isrid. «Du som farer så langt innover —»

«Å – å,» Lavrans drog på det. «Kanhende – men ikke synes jeg en skal snakke om slikt. En får unne de folkene som har spilt seg freden inne i bygden, den fred de kan finne innpå fjellet, mener jeg. Enda så har jeg sett gule akrer og vakker slåtteng der hvor få folk vet om at det finnes daler – og flokker har jeg sett av bufe og smale, men om dem vet jeg ikke enten de hørte til mennesker eller andre —»

«Åja,» sier Isrid. «Bjørn og gråbein får skyld for det feet som blir borte her på setrene, men det er verre røvere i fjellet enn de.»

«Kaller du dem verre,» spør Lavrans tankefull og stryker datteren over luen. «Inni fjellet sør under Rånekampene så jeg tre smågutter engang, og den største var som Kristin her – gult hår hadde de, og skinnkofter. De flekket tenner mot meg som vargunger før de rant og gjemte seg. Det er vel ikke så underlig om den fattige mannen som eide dem, lystet å berge seg en ku eller to —»

«Å, unger har da både ulv og bjørn,» sier Isrid sint. «Og dem sparer du ikke, du Lavrans, hverken dem eller ungene deres. Enda de ikke har lært lov eller kristendom, slik som disse illgjerningsmennene du unner så vel —»

«Synes du jeg unner dem så vel fordi om jeg unner dem litt bedre enn det verste,» sier Lavrans og smiler litt. «Men kom nu, så får vi se hva slags niste Ragnfrid har unt oss idag.» Han tok Kristin ved hånden og leide henne med seg. Og han bøyde seg ned over henne og sa sakte: «Jeg tenkte på de tre små brødrene dine, jeg Kristin-liten.»

De kiket inn i vardehytten, men der var kvalmt og luktet muldent. Kristin fikk se seg om et øyeblikk, men det var bare noen jordpaller langs veggene, en grue midt i gulvet og så tønner med tjære og knipper av tyripinner og never. Lavrans syntes de skulle spise ute, og litt nede i en bjerkeli fant de en vakker, grønn Slette.

De lesset av kløvhesten og strakte seg i gresset. Og det var meget og god mat i Ragnfrids skreppe – mykt brød og fin lefse, smør og ost, flesk og vindtørret renskjøtt, fet, kokt kubringe, to store kagger med tysk øl og en liten dunk mjød. Da gikk det fort med å skjære ut kjøtt og dele rundt, mens Halvdan, den eldste av mennene, slo ild – det var tryggere å ha varme enn være uten her i skogen.

Isrid og Arne rev lyng og fjellbjerk og kastet på bålet; det freste når ilden rev det friske grønne av kvistene så små hvite, brente fnugg fløy høyt på luens røde manke; røken hvirvlet fet og mørk mot den klare himmel. Kristin satt og så på; hun syntes det var som ilden var glad for den var ute og fri og fikk leke. Den var annerledes enn når den satt hjemme på åren og skulle trelle med å koke mat og lyse for dem i stuen.

Hun satt og lente seg inntil faren med en arm over hans kne; han gav henne så meget hun ville ha av alt det beste som var, og bød henne drikke alt hun orket av ølet og smake flittig på mjøden.

«Hun blir så rusende hun kan ikke gå ned til seteren,» sa Halvdan og lo, men Lavrans strøk om hennes runde kinner:

«Ja da er vi folk nok her som kan bære henne – hun har godt av det – drikk du og, Arne – dere som er i vokstren ennu, dere gjør Guds gaver godt og ingen men – gir søtt, rødt blod og god søvn, men vekker ikke galskap og uvett —»

Mennene drakk nu flittig og dypt, de og; Isrid lot seg heller ikke forsmå, og snart gikk stemmene deres og ildens bulder og hvin som en fjern larm for Kristins ører – hun tok til å bli tung i hodet. Hun sanset ennu at de frittet Lavrans og ville ha ham til å tale om hva han hadde fornummet av underlige ting på jaktferdene sine. Men han ville ikke si stort, og det tyktes henne være så trygt og godt – og så var hun så mett.

Faren satt med en leiv mykt byggbrød; han kløp småstykker mellom fingrene til de lignet hester, splittet små biter av sulet og satte skrevs over brødhestene; disse lot han ri bort over låret sitt og inn i munnen på Kristin. Men snart var hun så trett at hun orket hverken gape eller tygge – og så veltet hun overende på bakken og sov.

Da hun kom til seg igjen, lå hun varmt og mørkt i farens arm – han hadde svøpt sin kappe om dem begge. Kristin satte seg opp, strøk svetten av sitt ansikt og løste av seg luen så luften kunne få tørke hennes fuktige hår.

Det måtte være langt på dagen lidd, for solskinnet var ganske gult, og skyggene hadde strukket seg og falt mot sørøst nu. Det rørte seg ikke en vind mere, og mygg og fly summet og surret om flokken av sovende mennesker. Kristin satt murende stille, klorte sine myggbitte hender og så omkring seg – kollen over dem skinte hvit av mose og gul av lav i solbrannen, og reiset av værslått tømmer stod mot himmelen som et benskrangel av noe underlig dyr.

Hun tok til å bli ille tilmote – det var så rart å se dem sove alle sammen i det blotte og bare dagslys. Hendte det hun våknet hjemme om natten, så lå hun lunt og mørkt med moren på den ene siden og åkleet som var spent over veggstokkene, på den annen. Da visste hun at stuen var stengt med ljore og slå mot natten og været ute, og sovelydene kom fra mennesker som lå godt og trygt mellom skinn og puter. Men alle disse kroppene som lå vridd og vendt på bakken omkring den lille hvite og svarte askehaug, kunne godt være døde – de lå noen på magen og noen på ryggen med opptrukne knær, og de lydene som kom fra dem, skremte henne. Faren snorket tungt, men når Halvdan drog pusten, pep det og hvinte i nesen hans. Og Arne lå på siden med ansiktet gjemt ned mot armen og det blanke, lysebrune hår utbredt i lyngen; han lå så stille at Kristin ble redd han skulle være død. Hun måtte lute seg fremover og røre ved ham – da snudde han litt på seg i søvne.

Kristin kom plutselig til å tenke på om de kanskje hadde sovet over en natt og dette var neste dagen – da ble hun så forskrekket at hun rusket i faren, men han bare gryntet og sov videre. Kristin selv var tung i hodet ennu, men torde ikke legge seg til å sove. Så krøp hun hen til bålet og karret med en pinne – det glødet litt nedi ennu. Hun la på lyng og små kvister som hun rusket opp omkring seg, men hun våget ikke gå utenfor ringen av de sovende og finne store grener.

Da dundret det og drønnet i marken nær ved – hjertet sank i Kristin, og hun